Tyske, poetiske tekster er kjennetegnet på Ny tysk dødskunst. Kjente band i denne sjangeren er Das Ich, Goethes Erben og Relatives Menschsein. I sangene sine tar musikerne opp typiske gotiske temaer: død, ensomhet, isolasjon, religionskritikk og verdensslitasje. Forgjengelighet er et hovedtema som også gjenspeiles i bandets antrekk og sceneopptredener. Galskap og fortvilelse skildres visuelt og musikalsk - noen ganger surrealistisk.
Musikkselskapet Danse Macabre - og spesielt Bruno Kramm fra Das Ich - var med på å forme denne sjangeren, og ga ut de første bandene av Ny tysk dødskunst på begynnelsen av 1990-tallet, der navnet på den nye sjangeren ble oppfunnet av musikkjournalister. Etter "Den nye tyske bølgen" skulle det nå være "Ny tysk dødskunst". Kunstverk fra middelalderen og barokken kan for øvrig godt betegnes som "gammel dødskunst". Vanitasmotiver var allerede da et populært stilistisk virkemiddel.
Musikalsk er den nye tyske dødskunsten elektronisk. I motsetning til nyklassisk musikk er klassiske instrumenter generert med synthesizere. I tillegg brukes elgitar, elbass, lydeffekter som bjeller og samples og trommedatamaskiner. I dag finnes det knapt noen nye band i denne sjangeren på den svarte scenen. Das Ich, Lacrimosa, Sopoer Aeternus og noen få andre band holder imidlertid stand.
